STORIES

Tekst: Per Magnus Nyhaug Eide

Etter å ha sett Henrik Elvestad fullføre amatørutgaven av Paris – Roubaix i «Amatørenes mester» så bestemte jeg meg for at dette var noe jeg også skulle klare å gjennomføre. Og når jeg fant ut at det også fantes en amatørutgave av Flandern Rundt som gikk i samme tidsperiode så ble en 11 dagers «treningsleir» i Belgia planlagt. Min samboer ble med som sjåfør, fotograf og service, og etter å ha meldt på faren min til Flandern Rundt som farsdagsgave så meldte han seg selv på til Paris – Roubaix og ble med på hele turen. Onsdag 28. mars satte vi oss i bilen i retning Roeselare i Belgia hvor vi skulle bo. Før avreise gikk jeg til innkjøp av et Cycliq Fly 12 kamera som jeg filmet begge løpene med.

 

Ronde van Vlaanderen Cyclo

 

Rittet som Alexander Kristoff vant i 2014. Et knallhardt monument som virkelig tester en rytters kapasitet over knallharde hellinger/bakker som ofte er brosteinsbelagte. Og med brostein så mener jeg ikke den fine typen som ligger i Norges bygater, men djevelsk ujevne og humpete brosteiner som kun har som hensikt å gjøre livet vanskelig for deg. I amatørutgaven kan du velge mellom å enten sykle 74, 139, 174 eller 229 kilometer. Vi valgte å sykle den lengste ruta for å få med oss flest mulig kilometer og hellinger som mulig når vi først var her.

 

Ronde van Vlaanderen Cyclo er et turritt. Og dersom du er vant med turritt i Norge så kan jeg si deg med en gang at dette ikke kan sammenlignes i det hele tatt. I Norge så er jeg vant med at man sykler om kapp, at man kjemper om å ligge på hjul, at det skal kjøres rulle, og at stopp ved matstasjoner er fy-fy. Her snakket man sammen, spurte hvor man var fra, stoppet ved matstasjonene, lo litt samme av all galskapen før man tråkket videre og ønsket de andre lykke til på turen. En meget behagelig og avslappet atmosfære. Det eneste aberet var at man måtte fullføre innen en viss tid. Men dersom du holder en fin fart og unngår mange uhell så er ikke dette noe problem.

 

Etter å ha lest litt om rittet og hvordan man burde sette opp sykkelen så gjorde vi noen få endringer på utstyret. Jeg valgte å la karbonhjulene ligge hjemme og tok med meg to stykk Vittoria Rubino Pro Endurance 25 mm dekk som jeg satte på et Shimano RS10 hjulsett som fulgte med min Gavia Imperiale SR2 sykkel. Eneste forskjellen var at jeg senket dekktrykket til litt under 6 bar. I tillegg byttet jeg ut min 53-39T krank med en 50-34T og lot min 11-28T kassett stå på. I ettertid så ser jeg at jeg godt kunne byttet ut sistnevnte med en 11-32T kassett for å komme meg opp hellingene noe enklere.

 

Selve starten gikk i Antwerpen. Som 2 av totalt 16.000 ryttere satte vi ut med kun ett mål; å fullføre på hederlig vis innenfor tidsfristen. Etter en lang og rolig transportetappe på ca 90 km så begynte de første hellingene. Noe som gjorde turen «kortere» var at på toppen av hver helling så sto det et skilt hvor det ble opplyst om hvor langt det var til neste helling. På denne måten kunne vi sette oss kortsiktige mål istedenfor å tenke på den totale avstanden. Tilskuerne langs løypa, både lokale og tilreisende, ropte på oss og heiet oss frem. Det trengtes, for utover i rittet når kreftene begynte å ta slutt så var det motiverende at det var litt ståk og støy på siden av løypen.

 

Dersom du trives best på flatene og får skjelven av korte bratte bakker med høy stigningsprosent så er ikke dette et ritt for deg. Men dersom du ønsker å utfordre deg selv så er det bare å ta turen. Med totalt 2160 høydemeters stigning på den lengste løypen, der mesteparten av stigningen foregår i hellinger som er ca 1 km lange med en snittprosent på 10% så er dette et ritt som virkelig tærer på kreftene. Siden brosteinen for det meste ligger i motbakkene så kjenner du virkelig hver eneste stein gjennom armene siden farten er lav. Etter å ha kjempet oss over helling etter helling så var den mentale målgangen på toppen av Paterberg. Derfra var det nedover og flatt inn mot mål i Oudenaarde hvor vi etter litt over 10 timer på sykkelsetet kunne puste ut og glede oss til neste helg.

Paris – Roubaix Challenge

 

Helvetet i nord blir rittet omtalt som. Rittet som Thor Hushovd aldri klarte å vinne, til tross for at han lovet Johan Kaggestad at han skulle gjøre det. Han kom fryktelig nære i 2009 og 2010, men tok aldri steget helt opp. For å vinne dette rittet må du være fryktløs, beintøff og en liten smule gal i hodet. I motsetning til Flandern Rundt så er dette rittet til sammenligning paddeflatt. Utfordringen er at av de 172 kilometerne som det lengste amatørrittet er, så er 54 km av de dekket med den verste sorten brostein du kan tenke deg. Disse er rangert etter et fem-stjerners system, hvor 1 er minst vanskeligst og 5 er hardest. Men tro på ingen måte at en to-stjerners er enkel. Ett av kriteriene er nemlig sektorens lengde, og jeg opplevde at en fire-stjerners hadde jevnere brostein (i den grad de kan kalles jevne) enn en to-stjerners, men var betydelig lengre. Også i dette rittet så kan du velge mellom ulike lengder; 70, 145 og 172 km. Vi valgte nok en gang den lengst ruten for å få med oss så mange sektorer som mulig.

Til dette rittet så foretok jeg noen flere endringer på sykkelen. Jeg satte på et 27 mm Vittoria Pave dekk på forhjulet og senket dekktrykket med 0,5 bar i forhold til Ronde van Vlaanderen Cyclo. Jeg la også på et lag med 2,5 mm Lizard Skins styretape på toppen av PRO Race Control styretapen som allerede sto på. Sammen med Castelli Arenberg Gel hanskene mine så unngikk jeg store blemmer i hendene, men selv 3 uker etterpå så verket fortsatt fingrene mine etter den humpete turen. Flaskeholderne gjorde jeg ingenting med, men mine Aerlite CompSL flaskestativ holdt på flaskene og jeg mistet ikke en eneste en.

 

Forhåndstipset om å holde meg så mye som mulig i midten på brosteinspartiene var enklere sagt enn gjort, da det kom ryttere bakfra på både landeveissykler, grusracere og terrengsykler som suste forbi og gjorde livet på toppen av brosteinen litt mer nervøst enn hva jeg hadde forventet. Men det kom ingen sure miner fra de som passerte, og dette rittet ble også tatt som et turritt på samme måte som Ronde van Vlaanderen Cyclo. Når du blir lei av den brutale brosteinen så blir etter hvert fristelsen for å dra ut på siden av veien meget stor. Her er det roligere å sykle, men større fare for punktering, noe vi heldigvis unnslapp. Brosteinspartiene kalles sektorer, og alle sektorer har et nummer. Etter hvert som du kommer lenger ut i løpet så synker tallene på sektorene. Dette er i likhet med Ronde van Vlaanderen Cyclo en flott måte å sette deg kortsiktige mål på istedenfor å tenke på alle de 29 sektorene eller de 172 kilometerne som skal sykles. I motsetning til Flanderen Rundt som kort fortalt er en styrkeprøve, så er Paris – Roubaix både en fysisk og mental prøvelse. All ristingen gjør at hele kroppen verker. Hender og fingre gjør vondt, og selv om du vet at du ikke må gripe for hardt i styret så er det på grensen til tortur å prøve å rette de ut etter hver sektor og få liv i dem igjen. Ryggen skriker og rompa skulle gjerne ha vært godt plantet i en godstol enn på et sykkelsete. Noe av det mest fascinerende er hvor utrolig stille og rolig asfalten høres og føles ut etter å ha kommet ut av en sektor. Stillere stillhet skal du lete lenge etter. Når du til slutt er ferdig med siste sektoren og svinger inn på den gamle og nedslitte velodromen i Roubaix så er det som om all smerte forsvinner (slapp av, den kommer tilbake igjen senere på kvelden) og du føler en enorm mestringsfølelse i det du krysser mållinjen.

 

I de første to ukene etter rittet så var jeg veldig tydelig på at dette er noe jeg ikke gjør igjen. Men etter å ha fått det litt på avstand så er jeg jaggu ikke like sikker. Kanskje tar jeg turen tilbake igjen ved en senere anledning. Til deg som leser dette og kan tenke deg å gjøre det samme så oppfordrer jeg deg til å gripe sjansen mens du enda kan. Det er en opplevelse, et eventyr, en drøm og et minne for livet!