Etter å ha sett Henrik Elvestad fullføre amatørutgaven av Paris – Roubaix i «Amatørenes mester» så bestemte jeg meg for at dette var noe jeg også skulle klare å gjennomføre. Og når jeg fant ut at det også fantes en amatørutgave av Flandern Rundt som gikk i samme tidsperiode så ble en 11 dagers «treningsleir» i Belgia planlagt. Min samboer ble med som sjåfør, fotograf og service, og etter å ha meldt på faren min til Flandern Rundt som farsdagsgave så meldte han seg selv på til Paris – Roubaix og ble med på hele turen. Onsdag 28. mars satte vi oss i bilen i retning Roeselare i Belgia hvor vi skulle bo. Før avreise gikk jeg til innkjøp av et Cycliq Fly 12 kamera som jeg filmet begge løpene med.
Ronde van Vlaanderen Cyclo
Rittet som Alexander Kristoff vant i 2014. Et knallhardt monument som virkelig tester en rytters kapasitet over knallharde hellinger/bakker som ofte er brosteinsbelagte. Og med brostein så mener jeg ikke den fine typen som ligger i Norges bygater, men djevelsk ujevne og humpete brosteiner som kun har som hensikt å gjøre livet vanskelig for deg. I amatørutgaven kan du velge mellom å enten sykle 74, 139, 174 eller 229 kilometer. Vi valgte å sykle den lengste ruta for å få med oss flest mulig kilometer og hellinger som mulig når vi først var her.
Ronde van Vlaanderen Cyclo er et turritt. Og dersom du er vant med turritt i Norge så kan jeg si deg med en gang at dette ikke kan sammenlignes i det hele tatt. I Norge så er jeg vant med at man sykler om kapp, at man kjemper om å ligge på hjul, at det skal kjøres rulle, og at stopp ved matstasjoner er fy-fy. Her snakket man sammen, spurte hvor man var fra, stoppet ved matstasjonene, lo litt samme av all galskapen før man tråkket videre og ønsket de andre lykke til på turen. En meget behagelig og avslappet atmosfære. Det eneste aberet var at man måtte fullføre innen en viss tid. Men dersom du holder en fin fart og unngår mange uhell så er ikke dette noe problem.
Etter å ha lest litt om rittet og hvordan man burde sette opp sykkelen så gjorde vi noen få endringer på utstyret. Jeg valgte å la karbonhjulene ligge hjemme og tok med meg to stykk Vittoria Rubino Pro Endurance 25 mm dekk som jeg satte på et Shimano RS10 hjulsett som fulgte med min Gavia Imperiale SR2 sykkel. Eneste forskjellen var at jeg senket dekktrykket til litt under 6 bar. I tillegg byttet jeg ut min 53-39T krank med en 50-34T og lot min 11-28T kassett stå på. I ettertid så ser jeg at jeg godt kunne byttet ut sistnevnte med en 11-32T kassett for å komme meg opp hellingene noe enklere.
Selve starten gikk i Antwerpen. Som 2 av totalt 16.000 ryttere satte vi ut med kun ett mål; å fullføre på hederlig vis innenfor tidsfristen. Etter en lang og rolig transportetappe på ca 90 km så begynte de første hellingene. Noe som gjorde turen «kortere» var at på toppen av hver helling så sto det et skilt hvor det ble opplyst om hvor langt det var til neste helling. På denne måten kunne vi sette oss kortsiktige mål istedenfor å tenke på den totale avstanden. Tilskuerne langs løypa, både lokale og tilreisende, ropte på oss og heiet oss frem. Det trengtes, for utover i rittet når kreftene begynte å ta slutt så var det motiverende at det var litt ståk og støy på siden av løypen.
Dersom du trives best på flatene og får skjelven av korte bratte bakker med høy stigningsprosent så er ikke dette et ritt for deg. Men dersom du ønsker å utfordre deg selv så er det bare å ta turen. Med totalt 2160 høydemeters stigning på den lengste løypen, der mesteparten av stigningen foregår i hellinger som er ca 1 km lange med en snittprosent på 10% så er dette et ritt som virkelig tærer på kreftene. Siden brosteinen for det meste ligger i motbakkene så kjenner du virkelig hver eneste stein gjennom armene siden farten er lav. Etter å ha kjempet oss over helling etter helling så var den mentale målgangen på toppen av Paterberg. Derfra var det nedover og flatt inn mot mål i Oudenaarde hvor vi etter litt over 10 timer på sykkelsetet kunne puste ut og glede oss til neste helg.